Det er ganske utrolig at sykehusene først nå kan skrive elektroniske sykemeldinger.
Helgelandssykehuset er første sykehuset som tok i bruk, og sendte digital sykemelding fra et sykehus til NAV. – Det er meningen at alle helseforetakene i Helse Nord skal ta i bruk digital sykmelding, noe som vil bidra til bedre pasientoppfølging og dialog i samme system, uttaler Tom Dahlberg, prosjektleder ved Helgelandssykehuset.
What could possibly go wrong? 🤔
Hornnes har tidligere vært direktør for Sykehuspartner HF, men gikk fra jobben i juni 2017, kort tid etter at Helse Sør-Øst-styret kastet hele styret i Sykehuspartner.
Årsaken til at styret i Sykehuspartner ble avsatt, var at Sykehuspartner hadde ansvaret for moderniseringen av IKT i hele Helse Sør-Øst - og de fikk slakt for måten håndterte dette på, i en rapport fra konsulentselskapet PwC.
Ledelsen ved Oslo Universitetssykehus har satt personvern først gjentatte ganger. Det har resultert i at ny teknologi der kunne hjelpe pasientene ikke er blitt brukt. Slik går det når helsebyråkrater får råde over fagfolk.
Her er noen eksempler på tiltak som ble forbudt eller lagt ned:
Dette hadde jeg ikke hørt om før, men har gjerne opplevd liknende (omend ikke total blindhet) tidligere:
Begrepet transitorisk smarttelefonblindhet (transient smartphone blindness på engelsk) ble introdusert i The New England Journal of Medicine i 2016. Publikasjonen beskrev to pasienter som begge hadde opplevd gjentatte episoder med monookulært synstap etter å ha brukt smarttelefon i sengen. Forklaringen viste seg å være at det ene øyet hadde vært tildekket av puten. Dette øyet ble dermed gradvis mørkeadaptert, mens det andre ble eksponert for lys fra smarttelefonen. Når pasientene etter en stund løftet blikket, opplevdes det ikke-mørkeadapterte øyet som blindt i et svakt opplyst soverom.
Psykiater Anders Malkomsen skriver om Richard Doll og drar interessante paralleller mellom sigarett- og smarttelefonbruk. Artiklen i Tidsskrift for den Norske Legeforening er verd og lese i sin helhet, men her er noe av konklusjonen:
De fleste er enige om at smarttelefonen i dag er et nødvendig gode, en berikelse av livet og en forenkling av tilværelsen. Samtidig oppstår det en ubestemmelig følelse av ubehag hos de fleste av oss som bruker den ofte, en slags oppmerksomhetens fragmentering, en kløe i konsentrasjonsevnen som aldri blir helt borte, en vedvarende følelse av å ikke være der det skjer. Dette ubehaget gjør at de fleste på et eller annet tidspunkt legger en plan for å redusere bruken, kanskje til og med sletter en app, ofte bare for å installere den på nytt tre dager senere og bruke den mer enn noen gang før.
Dette udefinerte kollektive ubehaget bør tas på alvor. Å ta det på alvor er å prøve å forstå det, og for å forstå det, må vi lære av forskningen til Richard Doll.
Nilay Patel of The Verge interviews New York Times tech columnist Kevin Roose about his new book:
What struck me during our conversation were the jobs that Kevin talks about as he describes the impact of automation: they’re not factory workers and truck drivers. They’re accountants, lawyers, and even journalists. If you have the kind of job that involves sitting in front of a computer using the same software the same way every day, automation is coming for you. It won’t be cool or innovative or even work all that well — it’ll just be cheaper, faster, and less likely to complain.
Here’s a few quotes from an interesting research article from the Norwegian Centre for E-Health Research about the use of video consultations by Norwegian GPs.
The COVID-19 pandemic imposed an acute, sharp rise in the use of video consultations (VCs) by general practitioners (GPs) in Norway.
Overall, 51% (1766/3476) of the evaluated VCs were considered to have similar or even better suitability to assess the main reason for contact, compared to face-to-face consultations.
VCs were considered equal to or better than face-to-face consultations in 57% (1011/1785) of cases, as opposed to 32% (87/274) when the patient was unknown.
VCs were found most suitable for anxiety and life stress, depression, and administrative purposes, as well as for longstanding or complex problems that normally require multiple follow-up consultations.
This part of the study is important to note as it is very different from other research published in this field.
In most VCs (79%; 2760/3484), the GP knew the patient well beforehand, while the GPs described only 8% (276/3484) of the patients as previously unknown.
When the patient was “unknown,” the corresponding suitability rate dropped to 32% (87/274).
For contacts regarding somatic problems which required a physical exam video wasn’t regarded as suitable.
other issues, including musculoskeletal problems (187/469; 40%, 95% CI 36%-44%) and skin disorders (98/300; 33%, 95% CI 28%-38%), were regarded as less suitable for VCs. VCs were also considered less suitable in situations involving acute chest pain, stomach pain, and fear/investigation of a potential new cancer.
The results indicate that GPs still consider the physical examination a crucial element of many consultations to enhance both diagnostic accuracy and quality of care in a wider sense.
I haven’t had the time to write on this blog for a while, but I’m back at it now. I’ve thinking a lot about AI in healthcare, and have participated in the Norwegian Board of Technologies’ expert counsel on the subject. We’re currently working on a prospective analysis on AI in healthcare in Norway which should be released soon. I’ll post it here, but until then I’ll post an report [in Norwegian] from NBoT about data privacy and research ethics in AI.