Ny video: Kunstig intelligens og helsevesenet – refleksjoner fra Intelligente Bergen 2025

I forbindelse med konferansen Intelligente Bergen 2025 har jeg laget en videopresentasjon som belyser hvordan kunstig intelligens kan brukes i e-konsultasjoner mellom lege og pasient i allmenn praksis.

👉 Se videoen på YouTube
📖 Les mer om konferansen hos UiB

CE-merking eller ikke? Hvorfor vi trenger tydelige regler for KI-transkripsjon i helsevesenet

Etter å ha lest den nylige artikkelen av jurist Julia Brodshaug og analytiker Lars Kristian Morka i Lovdata om CE-merking og kunstig intelligens i journalføring, sitter jeg igjen med to følelser: takknemlighet og uro.

Takknemlighet fordi teksten er grundig, klargjørende og etterlengtet. Uro, fordi den samtidig illustrerer hvor uklart og skjønnspreget landskapet fortsatt er – og hvor stort ansvar som i praksis overlates til enkeltleger.

Regelverket er – foreløpig – tydelig i sin uklarhet

Brodshaug og Morka argumenterer overbevisende for at det per i dag ikke finnes juridisk grunnlag for å kreve CE-merking av KI-baserte transkripsjonstjenester. De begrunner dette med at slike verktøy ikke nødvendigvis faller inn under definisjonen av medisinsk utstyr i henhold til MDR (Medical Device Regulation), og at det derfor ikke automatisk utløses krav om CE-sertifisering.

Dette skaper samtidig et farlig vakuum: I mangel på eksplisitte krav overlates det til helsepersonell – og i ytterste konsekvens til den enkelte lege – å vurdere hvorvidt teknologien er forsvarlig å bruke. Det er ikke rimelig.

Fra teknologi til klinisk praksis: Hva skjer når transkripsjonen blir journal

Når en transkripsjon fra en samtale automatisk genereres og legges inn som utkast til journalnotat, går teksten fra å være en hjelpeteknologi til å bli en klinisk vurdering.

I forskningen jeg har gjort på bruk av KI i allmennpraksis, har jeg sett hvordan feil kan oppstå i KI-genererte notater. Det kan være små nyanser – som at “aldri hatt hjertesykdom” blir til “har hatt hjertesykdom” – men konsekvensene kan være store, særlig i spesialisthelsetjenesten hvor legen som leser journalen, ikke kjenner pasienten.

Forslag til minstekrav

Jeg mener at vi trenger tydelige retningslinjer og krav for KI-baserte transkripsjonstjenester i helsevesenet. Et forslag kan være:

• Sporbarhet: Det må fremgå hva som er generert av maskin, og når.
• Redigerbarhet: Legen må ha full kontroll over innholdet før det journalføres.
• Versjonskontroll: Endringer må kunne spores – av hensyn til ansvar og dokumentasjon.
• Personverngarantier: Taleopptak og transkripsjoner må lagres slik at man i etterkant kan se hva som faktisk har blitt sagt.
  [NB! Dette introduserer ytterligere komplikasjoner som jeg ikke skal gå i dybden med her.]
• Audit-funksjonalitet: Det må være mulig å føre revisjon i ettertid dersom noe går galt.

Et steg i riktig retning

Jeg sitter ikke med alle svarene, men kan konkludere med at den refererte artikkelen er et viktig steg i rett retning. Den viser at vi trenger tydeligere rammer, og at diskusjonen om ansvar, risiko og pasientsikkerhet må løftes fra enkeltlegenivå til nasjonalt nivå.