Digitalisering i primærhelsetjenesten: Når teknologi truer med å undergrave kvaliteten
Debatten om digitalisering i norsk primærhelsetjeneste har fått ny aktualitet etter et skarpt innlegg i Dagens Medisin av Marte Kvittun Tangen og Nils Kristian Klev. De peker på en urovekkende utvikling: Økt digitalisering risikerer å bli en snarvei til en dårligere helsetjeneste. Dette er et poeng som fortjener å tas på største alvor, særlig når man vurderer de langsiktige konsekvensene for fastlegeordningen.
En viktig innsikt som ikke har fått nok oppmerksomhet i denne debatten, er relevansen av Jevons’ paradoks. Økt tilgjengelighet av helsetjenester, for eksempel gjennom digitale konsultasjoner, vil sannsynligvis føre til økt etterspørsel. I et bærekraftsperspektiv er dette dypt problematisk. Leger er en begrenset ressurs – uansett om de er offentlig eller privat tilknyttet. Når etterspørselen øker uten en tilsvarende økning i tilgjengelige ressurser, er det uunngåelig at oppgaveglidning og kvalitetsutvanning følger.
Digital førstelinjetjeneste: En farlig fristelse
Et naturlig, men potensielt farlig, motargument som sannsynligvis vil oppstå i den videre debatten, er ideen om å innføre en digital førstelinjetjeneste basert på kunstig intelligens, for eksempel en GPT-chatbot. Dette er en tilsynelatende fristende løsning for å avlaste et presset helsevesen. Problemet er bare at teknologien på ingen måte er moden for en slik oppgave – i hvert fall ikke uten tett oppfølging.
Per i dag brukes KI-drevne transkripsjonstjenester av omtrent 10 % av fastlegene i Norge, ifølge tall fra industrien. Disse systemene har vist seg å være både effektive og hjelpsomme i klinisk praksis, men de er langt fra feilfrie. Egne, upubliserte data viser at disse teknologiene kan gjøre grove feil. Derfor er det avgjørende at fastleger nøye overvåker det KI-systemene genererer, før noe skrives inn i pasientjournalen.
Ansvar og risiko: Et uavklart landskap
Det store spørsmålet som melder seg dersom slike KI-tjenester innføres uten tilstrekkelig tilsyn, er: Hvem har ansvaret når teknologien svikter? Selv om teknologileverandører gjerne skryter av at deres systemer kan gi beslutningsstøtte, er de nøye med å understreke at det til slutt er legens ansvar å sikre korrektheten i informasjonen. Men dersom en digital tjeneste opererer usupervisert, hvem bærer ansvaret for feil som kan få alvorlige, og i verste fall fatale, konsekvenser?
Slik teknologien står i dag, er det uansvarlig å slippe KI-løs uten tett faglig oppfølging. Vi er trolig 5 til 20 år unna en situasjon hvor slike tjenester kan fungere trygt og effektivt uten direkte tilsyn fra helsepersonell. Inntil da må vi holde fast på prinsippet om at teknologi skal være et støtteverktøy – ikke en erstatning for menneskelig dømmekraft.
Veien videre: Fornuftig bruk av teknologi i helsetjenesten
Det betyr ikke at vi skal avvise digitalisering eller kunstig intelligens i helsetjenesten. Tvert imot – brukt riktig kan teknologi effektivisere og forbedre kvaliteten på helsetjenester. Men vi må være varsomme.