Hvem har ansvaret? KI, legeansvar og forskjellen mellom ansatte og selvstendige leger

Av Damoun Nassehi

Kunstig intelligens (KI) blir stadig mer integrert i helsetjenesten – fra beslutningsstøtte til automatiserte vurderinger. Men hvem har ansvaret når systemene svikter? Og hvordan fordeles dette ansvaret mellom leger som er ansatt i helseforetak, og leger som driver egne praksiser?

I en innsiktsfull artikkel publisert på Lovdata Læring 13. mars 2025 – Hvem har ansvaret for feil knyttet til KI-systemer innen helse – analyserer jurist Julia Desiré Fuglestad Brodshaug de rettslige rammene for ansvar når KI tas i bruk i helsetjenesten. Her følger en oppsummering med særlig fokus på hvordan ansvaret varierer mellom ulike typer leger.

1. Helsetjenesten har systemansvaret

Brodshaug viser til at helsetjenesten har det overordnede ansvaret for at pasientbehandlingen er faglig forsvarlig, jf. helsepersonelloven § 4. Dette gjelder uavhengig av om teknologiske verktøy som KI er involvert. Ved uønskede hendelser må virksomheten identifisere svikt og iverksette systemforbedringer.

Hvordan dette ansvaret utøves i praksis, avhenger sterkt av legens rolle og tilknytning.

2. Ansatte leger: Inngår i et organisatorisk ansvar

En ansatt lege – enten i kommunen eller i spesialisthelsetjenesten – omfattes av arbeidsgiverens ansvar for opplæring, teknologivalg og systemforvaltning. Det er arbeidsgiver som skal sikre at KI-systemer som tas i bruk, fungerer forsvarlig. Dersom et KI-system anbefaler noe feilaktig, og legen følger det uten kritisk vurdering, kan arbeidsgiveren fortsatt stå med det overordnede ansvaret – forutsatt at legen har fulgt interne rutiner.

Legen må likevel bruke klinisk skjønn og kan ikke blindt følge KI-anbefalinger.

3. Selvstendige leger: Bærer dobbelt ansvar

For fastleger og privatpraktiserende leger er situasjonen mer kompleks. Disse legene er både helsepersonell og virksomhetsledere, og har dermed ansvar for innføring og oppfølging av teknologien de selv velger å bruke.

Dersom en feil skjer, og det viser seg at systemet ikke var tilstrekkelig validert, eller at legen manglet rutiner for kvalitetssikring, kan ansvaret hvile direkte på legen selv – både juridisk og økonomisk.

4. KI fritar ikke for profesjonelt ansvar

Et sentralt poeng hos Brodshaug er at bruk av KI ikke fritar legen for det individuelle ansvaret som følger av autorisasjonen. Tvert imot må leger dokumentere og faglig begrunne sine valg, enten de bygger på egne vurderinger eller på KI-assistanse.

5. Ulikt støtteapparat, samme krav

Ansatte leger har ofte tilgang til støttefunksjoner, teknologiansvarlige og juridisk rådgivning. Selvstendige leger må håndtere dette alene. Det skaper asymmetri i hvordan risiko håndteres – og reiser spørsmålet om systemstøtte og rettslig veiledning burde være mer tilgjengelig for privatpraktiserende leger.

Avslutning: Juridisk tydelighet i møte med teknologisk kompleksitet

Julia Desiré Fuglestad Brodshaugs artikkel er et viktig bidrag til forståelsen av ansvarsforhold i møte med ny teknologi. I en tid der grensene mellom menneskelig og maskinell vurdering blir stadig mer utydelige, er det avgjørende med klare rammer for profesjonsansvar – særlig når konsekvensene rammer pasientene.