Terapeutisk allianse eller psykologisk illusjon? KI i psykisk helse
De siste årene har vi sett en eksplosiv vekst i bruken av kunstig intelligens (KI) i helsetjenesten. Samtidig som teknologien åpner for nye muligheter, beveger den seg også inn i områder preget av stor menneskelig sårbarhet. Særlig innen psykisk helse reises spørsmål som går langt utover effektivitet og innovasjon: Hva skjer når relasjon, omsorg og tillit – kjerneelementer i terapi – simuleres av maskiner uten bevissthet eller ansvar?
Innen psykisk helse er dette særlig alvorlig. Mange som søker hjelp befinner seg allerede i en sårbar situasjon. Her kan feilinformasjon, manglende dømmekraft og fraværet av genuin omsorg føre til skade – ikke bare skuffelse. Uten betydelig menneskelig overvåking kan KI i beste fall bli ineffektiv, i verste fall direkte farlig.
Det er derfor oppsiktsvekkende at det allerede finnes selskaper som tilbyr behandlings-chatboter. I en nylig publisert artikkel i NEJM AI konkluderte forskere med at slik behandling kunne være effektiv
👉 Les artikkelen her.
Men som Gratch og Essig påpeker i sin kommentar til redaktøren, var det flere metodologiske svakheter ved studien.
Den mest grunnleggende gjaldt hvordan man målte «terapeutisk allianse» mellom deltakerne og chatboten. Forskerne benyttet Working Alliance Inventory – Short Revised (WAI-SR), et verktøy validert for menneske-til-menneske-relasjoner. Som Gratch og Essig understreker, innebærer dette en klassisk utgave av William James’ psychologist’s fallacy: å projisere en menneskelig relasjonell struktur på en interaksjon der det ikke finnes noe faktisk subjekt, ingen intensjonalitet og ingen gjensidighet.
WAI-SR kan fange deltakernes subjektive opplevelse av rapport eller engasjement, men det betyr ikke at en genuin terapeutisk allianse eksisterer.
Dette illustrerer en kjerneutfordring: Vi mangler fortsatt metodologiske verktøy for å evaluere KI i behandlingskontekster. Når teknologien skaper inntrykk av empati og gjensidighet, men mangler både bevissthet og ansvar, kan vi lett bli lurt av vår egen tilbøyelighet til å antropomorfisere maskiner.