Vestres KI-helsebot: Visjon, valgflesk eller varslet fadese?
Da helseminister Jan Christian Vestre nylig annonserte at han ønsker en nasjonal KI-helsebot, presentert som et offentlig alternativ til Google og ChatGPT, var det mange som fikk deja-vu. Vi har sett denne filmen før: store løfter om teknologiske kvantesprang, etterfulgt av forsinkelser, milliardsprekk og prosjekter som aldri helt leverer det de skulle. Axon-prosjektet er et nærliggende eksempel – på papiret en visjon, i praksis et pengesluk.
Risikoen for feilprioritering
La oss starte med det åpenbare: Norge trenger digitalisering i helsesektoren. Men vi trenger det på mange fronter, ikke bare i form av en storslått språkmodell styrt av Helsedirektoratet. Elektronisk multidose, helsekort for gravide, sømløs journalutveksling – dette er prosjekter som har direkte og umiddelbar betydning for både pasientsikkerhet og arbeidsflyt i helsetjenesten. Det som uroer meg, er at Vestres «luftskip» kan suge til seg ressurser på bekostning av disse mer jordnære, men livsnødvendige satsingene.
Kan staten konkurrere med Silicon Valley?
Vestre drømmer om et norsk svar på ChatGPT, men historien gir liten grunn til optimisme. Jeg kan faktisk ikke komme på et eneste eksempel der staten har klart å konkurrere på like vilkår med kommersielle aktører og vunnet – i et kapitalistisk kappløp.
Forskjellen ligger ikke bare i budsjett og talenttilgang, men i brukeropplevelse. ChatGPT er designet for å være sømløs, rask og intuitiv. Jeg tviler sterkt på at Helsedirektoratet kan bygge noe som matcher dette, uansett hvor edle intensjonene er. Selv om en norsk bot kunne gi mer kontekstspesifikke og riktige svar for norske forhold, vil den tape dersom den er tungvint og treg i bruk.
Den enkle, men politisk vanskelige løsningen
Det finnes faktisk en mer realistisk tilnærming: regulering. Hvis norske myndigheter lovfester at kommersielle KI-selskaper ikke har lov til å gi medisinske råd eller tilby psykologhjelp uten særskilt godkjenning, åpner man naturlig et rom for norske og europeiske aktører.
Ironisk nok hadde tidlige versjoner av ChatGPT nettopp slike sperrer – man fikk ikke lov til å stille helserelaterte spørsmål. Nå, når OpenAI er blitt et fullt profittdrevet selskap, er slusene åpnet, og grensene viskes ut. Hvorfor skal Norge kjempe mot dette med egne midler, når regulering kunne skape trygghet og marked?
At Vestre ikke velger denne åpenbare løsningen, men heller setter i gang et nytt, ressurskrevende prosjekt, lukter mer av valgkampstrategi enn av helsefaglig fornuft.
Konklusjon: Fra visjon til virkelighet?
Spørsmålet er ikke om KI kan være nyttig i helsetjenesten – det kan den, og det vet vi allerede. Spørsmålet er om staten har muskler, kultur og kompetanse til å bygge en løsning som faktisk blir brukt. Jeg tviler. Risikoen er stor for at vi står igjen med enda et prestisjeprosjekt som havarerer under sin egen tyngde.
Hvis vi virkelig vil ha en trygg og funksjonell digital helsetjeneste, må vi satse på både små og store prosjekter, og vi må bruke lovgivning der markedet løper foran oss. En nasjonal KI-helsebot kan kanskje bli et supplement – men faren er stor for at den ender opp som et nytt luftslott i norsk e-helsehistorie.